2.2 FNs delingsresolusjon av 1947

2.2 FNs delingsresolusjon

FNs delingsresolusjon av 29. november 1947 [Hovedforsamlingens resolusjon 181 (II)] vedrørende deling av Palestina i en arabisk og en jødisk stat forbundet gjennom en økonomisk union, ble akseptert av Israels jødiske befolkning, men direkte avvist av alle arabiske stater. I henhold til folkeretten er slike resolusjoner ikke annet enn anbefalinger uten bindende virkning.

2.3 Den grønne linjen og våpenhvileavtalene

Det var ikke under noen omstendighet en FN-resolusjon som etablerte staten Israel. Dersom ikke Israel hadde vunnet over alle de arabiske arméer som invaderte den nyfødte staten da det britiske mandatet opphørte, ville Israel ikke ha blitt til. Det er sant at araberstatene ikke erklærte krig mot Israel, da en slik erklæring kunne ha blitt oppfattet som en anerkjennelse av Israels eksistens. Hver og én av de arabiske stater som angrep Israel, erklærte imidlertid dermed en krigssituasjon på en utvetydig måte. Araberstatenes angrep var ulovlige angrepshandlinger, ettersom folkeretten sier at krig ikke kan brukes for å løse internasjonale konflikter. Disse skal løses på en fredelig måte (med unntak for "selvforsvar"). Israels uavhengighetskrig sluttet med Egypts ulovlige okkupasjon av Gazastripen og Jordans ulovlige okkupasjon av Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.

Våpenhvileavtalene av 1949, undertegnet av Israel og dets naboer, sa uttrykkelig at: Våpenhviledemarkasjonslinjen skal ikke på noen måte kunne anses som en politisk eller territorial grense. Elementet "definért territorium" som forutsetning for en stats eksistens, har alltid vært uklart når det gjelder Israel [10]. Våpenhvileavtalene spesifisérte at intensjonen med dem var å lette overgangen til "permanent fred" og opphør av militær aggresjon.

Ikke før hadde blekket på våpenhvileavtalene tørket, så måtte Israel lide under arabiske brudd på disse. Syriske snikskyttere på Golan skjøt ofte israelere som arbeidet i dalen nedenfor, eller fiskere på Genesaretsjøen, og syrisk artilleri bombardérte israelske bosetninger. Mange terroristaksjoner med sabotasje, mord, ran, tyveri og plyndring ble iverksatt fra de egyptiske og jordanske territorier, og med overlegg støttet av disse statene i strid med våpenhvileavtalene. Israel ble gjentatte ganger fordømt av Sikkerhetsrådet for sine begrensede gjengjeldelsesaksjoner (som i virkeligheten var selvforsvarshandlinger utformet for å hindre fremtidige terrorhandlinger), mens araberstatene ble beskyttet mot fordømmelser gjennom sovjetisk veto. I henhold til folkeretten holdes stater ansvarlige for terrorhandlinger som utgår fra deres territorium rettet mot andre stater, og staten som invadéres har rett til å bruke makt for å beskytte seg selv mot disse. I tillegg, og i strid med folkeretten, okkupérte Egypt øya Tiran ved innløpet til Akaba-bukten og gjennomførte en marineblokade av Tiran-stredet, og hindret dermed israelsk skipsfart i å nå Eilat, den israelske havnebyen lengst inne i bukten (Egypt hadde allerede tidlig etter Israels opprettelse, stengt Suez-kanalen for skip som skulle til eller kom fra Israel, et annet eklatant brudd på folkeretten). Disse aktivitetene gjorde at Israel gikk sammen med Frankrike og Storbritannia i Sinai-operasjonen (25. oktober til 5. november 1956), der Israel tok Sinai-halvøya, som Israel senere trakk seg ut av, da FN stasjonerte en sikkerhetsstyrke (UNEF) der.

var selvforsvarshandlinger utformet for å hindre fremtidige terrorhandlinger), mens araberstatene ble beskyttet mot fordømmelser gjennom sovjetisk veto. I henhold til folkeretten holdes stater ansvarlige for terrorhandlinger som utgår fra deres territorium rettet mot andre stater, og staten som invadéres har rett til å bruke makt for å beskytte seg selv mot disse. I tillegg, og i strid med folkeretten, okkupérte Egypt øya Tiran ved innløpet til Akaba-bukten og gjennomførte en marineblokade av Tiran-stredet, og hindret dermed israelsk skipsfart i å nå Eilat, den israelske havnebyen lengst inne i bukten (Egypt hadde allerede tidlig etter Israels opprettelse, stengt Suez-kanalen for skip som skulle til eller kom fra Israel, et annet eklatant brudd på folkeretten). Disse aktivitetene gjorde at Israel gikk sammen med Frankrike og Storbritannia i Sinai-operasjonen (25. oktober til 5. november 1956), der Israel tok Sinai-halvøya, som Israel senere trakk seg ut av, da FN stasjonerte en sikkerhetsstyrke (UNEF) der.

2.4 Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338

I 1967 flyttet Egypts president, Gamal Abdel Nasser, syv divisjoner fra den egyptiske hær inn på Sinai-halvøya. På hans befaling fjernet FNs generalsekretær U Thant to dager senere UNEF, akkurat da det var meningen styrken skulle forhindre opptrapping av fiendtlighetene til en krig [11 ]. President Nasser kom ytterligere med erklæringer som ikke levnet noen tvil om hans forestående intensjoner om å starte krig mot Israel. Israels diplomatiske anstrengelser for å stanse aggresjonen og å fjerne trusselen mot sin eksistens mislyktes. I folkeretten forventes det ikke at noen stat skal sitte uvirksom og vente til bombene virkelig slippes over ens territorium. Den staten som engasjérer seg i aggressive aktiviteter og uttalelser, er selv å betrakte som den som har startet et aggressivt angrep i strid med folkeretten. Etter uker med mobilisering som lammet den israelske økonomien, ble Israel til slutt tvunget til å gå til aksjon i et foregripende selvforsvar og den 5. juni 1967 slo Israel til mot det egyptiske flyvåpen og ødela dets fly på bakken. Fullstendig uprovosert angrep Syria og Jordan samme dag Israel gjennom å åpne ild langs hele våpenhvilelinjen. Støttetropper for det arabiske angrepet ankom også fra Irak, Algerie og Kuwait. Krigen endte med israelsk seier. Sinai-halvøya, Golanhøydene, Gazastripen, Judea og Samaria (også kjent som Vestbredden), og Gamlebyen i Jerusalem, kom under israelsk kontroll.

FNs Sikkerhetsråds resolusjon 242, vedtatt i kjølvannet av Seksdagerskrigen, tok sikte på å opprette retningslinjene for en "fredelig og akseptert løsning" som partene skulle enes om. I overensstemmelse med dette bekreftet den at oppfyllelsen av FN-charterets prinsipper krever etablering av en rettferdig og varig fred i Midtøsten, som skulle inkludére tilbaketrekking av israelske, væpnede styrker [ikke nødvendigvis alle israelske væpnede styrker] fra territorier [ikke nødvendigvis alle territorier] okkupert i 1967, så vel som opphør av alle beskyldninger om eller tilstander av krigerskhet og respekt for og anerkjennelse av suverenitéten, den territoriale integritét og politiske uavhengighet til enhver stat i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler om eller virkelig bruk av makt.

FNs Sikkerhetsråds resolusjon 338 (22.10.1973), som ble vedtatt etter at Egypt

Joomla templates by a4joomla