Har de palestinske universitetene på Vestbredden noe fremtid?

Har de palestinske universitetene på Vestbredden noe fremtid?

De palestinske universitetene på Vestbredden ligger som perler på en snor. Dersom man starter i det palestinske polytekniske instituttet i Hebron, trekker en linje over Al Quds universitetet i Jerusalem over BirZeit - universitetet nord for Ramallah ender man opp i Al-Najah i Nablus. Og trekkes linjen lenger, til det arabisk-amerikanske universitetet i Jenin har man vært innom de fleste. På kartet er det ikke langt mellom dem - i luftlinje knappe 10 mil, men de politiske realitetene gjør avstanden uoverkommelig. Den israelske sikkerhetsmuren gjør ferdsel mellom dem vanskelig, for ikke å si umulig. I dagens situasjon står systemet virkelig i stampe. Samtidig må man vel få lov til å spørre: hvorfor så mange universiteter på et så lite område? Svaret er enkelt: Når det knapt finnes et universitet i verden som ikke kan være bekjent av ikke å ha et prosjekt på gang med palestinerne, blir det satt i gang mye og ikke alt er like vellykket.

Historien om det palestinske universitetsnettet kan være historien om en feilslått utdannelsespolitikk. Men man må heller ikke underslå det faktum at mange har hatt nytte av det. At systemet er kommet i gang skyldes etter seksdagers krigen i 1967 - skyldes ikke bare velvilje fra israelerne selv, men også at så mange andre land ville bli med. Norge kom sterkt inn i bildet fra 1994. Norske bistandsmidler skulle være med å sikre systemets vedlikeholdelse. 2 milliarder norske kroner er i årenes løp blitt overført til Vestbredden og har gjort palestinerne til den største enkeltmottaker for norsk bistand. Alt så ut til å gå så bra. Hadde det ikke vært for en ting. Det ble til slutt så alt for mye penger som ikke kom dit de skulle. Og der hvor åtselet er samles ørnene. PLO, Fatah og Hamas har ønsket å få sin del av kaken.

I dag lever palestinerne på Vestbredden av bistandsmidler og av jødehat. Og utdanningspolitikk er god forretning. Innbyggerne har bedre levestandard enn palestinere andre steder i Midt-Østen. De har bedre utdannelsesmuligheter og goder som arabere flest ikke har. Prisen de betaler er ydmykelsen ved å være under israelsk kontroll. Så lenge ikke jødehatet var den dominerende faktor i regionen, og så lenge verdenssamfunnet var villig til å stille penger til disposisjon, kunne systemet fortsette i årevis. Men jødehat har vist seg å være dårlig forretning. Når palestinerne slipper ekstremistiske organisasjoner til i sine utdannings og offentlige institusjonene har ikke jødene noen annen mulighet enn å isolere dem. Nå kveles systemet av seg selv. Nå kan det gå mot en ny intifada der studentene på Vestbredden sammen med sikkerhetsstyrkene blir en hær under Hamas kontroll.

Det er lett å være etterpåklok, og kanskje for lett å finne syndebukker. Særlig når man ser en slik katastrofal utvikling som vi har vært vitne til på Vestbredden. Men spørsmålet presser seg på: Hva står man tilbake med etter noe i overkant av ti års norsk innsats på Vestbredden og 2 milliarder bistandskroner?.

I dag har Israel erkjent at støtten for hjelpe palestinerne på Vestbredden var en feilsatsning. De skulle ikke ha blandet seg inn i arabernes skolesystem, men latt araberne styrt det selv fra andre områder i regionen. Jordan var heller ikke uvillig til å styre utviklingen for universitetsnettet fra 1967. Til tider kunne de andre arabiske universitetene oppleve Vestbredden som en konkurrent. Det var jo hit penger ble sendt, mens ingen brydde seg om palestinerne i andre områder av regionen. Etter flyktningestrømmen i 1967 la Jordan og Libanon restriksjoner på innvandringen, men en styrt integrasjon av palestinere til skoleverket øst for elven bl.a. Amman var de ikke imot. Her burde Norge vært med og tredt støttende til. Når Israel nå skrinlegger alle planer om å hjelpe araberne med å bygge ut Vestbredden vil spørsmålet være om Norge skal gjøre det samme. Det er nok av andre prosjekter å satse på i regionen. Palestinerne selv opplever hele området fra Beirut til Jordans grense mot Irak og sør til Saudi-Arabia som palestinsk land. De har nok av områder å ta av og bor over hele regionen. Et nytt moment har kommet inn i bildet for den nye generasjon studenter. De bruker internett - og i større grad enn andre steder i verden. Når de er trengt sammen i så vanskelig forhold som på Vestbredden, er internett eneste mulighet for kommunikasjon. Moderne teknologi vil gjøre at de ikke er så bundet til Vestbredden som deres foreldre har vært.

Joomla templates by a4joomla