Her skrives artikler som handler om Israel og jødene

Israel


Bilde: Petah Tikva er et stort bysenter i Israel

Dette er en webside som vil forsøke å gi deg informasjon om Israel og MidtØsten.

Her vil du kunne se bilder, tekster og etterhvert videoklipp som burde overbevise deg om at jødene trenger vår støtte.

Les referat fra Justus Reid Weiners foredrag i Helg Engs hus på Universitetet i Oslo for noen år tilbake. (trykk bildet) Han foreleste om Menneskerettigheter for kristne palestinere og fortalte om den siste Libanonkrigen. Weiners utgangspunkt var dette: Hvordan holde en humantitær standard mens man bekjemper terrorisme?Og en redegjørelse for Israels kamp mot Hizbollah i den andre Libanesiske krigen. Weiner slo fast at kristne som lever i Gaza og på Vestbredden blir forfulgt. Hva har en jøde å gjøre med kristne? Hvorfor engasjerer jøder seg i forsvaret av de kristne? Menneskerettigheter er ikke begrenset til en religion. Kristne hjalp jøder under Holocaust. I dag kan jøder hjelpe kristne på Vestbredden.

Et vers i Bibelen som passer for Israel i dag er dette fra Salmene:

Salme 105,11-14

11 Han sa: «Jeg gir deg landet Kanaan
til arv og eiendom.»

12 Der var de en liten flokk,
få og fremmede.

13 De vandret fra folk til folk,
fra det ene riket til det andre.

14 Men han lot ingen få undertrykke dem,
han refset konger for deres skyld:

2.2 FNs delingsresolusjon av 1947

2.2 FNs delingsresolusjon

FNs delingsresolusjon av 29. november 1947 [Hovedforsamlingens resolusjon 181 (II)] vedrørende deling av Palestina i en arabisk og en jødisk stat forbundet gjennom en økonomisk union, ble akseptert av Israels jødiske befolkning, men direkte avvist av alle arabiske stater. I henhold til folkeretten er slike resolusjoner ikke annet enn anbefalinger uten bindende virkning.

2.3 Den grønne linjen og våpenhvileavtalene

Det var ikke under noen omstendighet en FN-resolusjon som etablerte staten Israel. Dersom ikke Israel hadde vunnet over alle de arabiske arméer som invaderte den nyfødte staten da det britiske mandatet opphørte, ville Israel ikke ha blitt til. Det er sant at araberstatene ikke erklærte krig mot Israel, da en slik erklæring kunne ha blitt oppfattet som en anerkjennelse av Israels eksistens. Hver og én av de arabiske stater som angrep Israel, erklærte imidlertid dermed en krigssituasjon på en utvetydig måte. Araberstatenes angrep var ulovlige angrepshandlinger, ettersom folkeretten sier at krig ikke kan brukes for å løse internasjonale konflikter. Disse skal løses på en fredelig måte (med unntak for "selvforsvar"). Israels uavhengighetskrig sluttet med Egypts ulovlige okkupasjon av Gazastripen og Jordans ulovlige okkupasjon av Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.

Våpenhvileavtalene av 1949, undertegnet av Israel og dets naboer, sa uttrykkelig at: Våpenhviledemarkasjonslinjen skal ikke på noen måte kunne anses som en politisk eller territorial grense. Elementet "definért territorium" som forutsetning for en stats eksistens, har alltid vært uklart når det gjelder Israel [10]. Våpenhvileavtalene spesifisérte at intensjonen med dem var å lette overgangen til "permanent fred" og opphør av militær aggresjon.

Ikke før hadde blekket på våpenhvileavtalene tørket, så måtte Israel lide under arabiske brudd på disse. Syriske snikskyttere på Golan skjøt ofte israelere som arbeidet i dalen nedenfor, eller fiskere på Genesaretsjøen, og syrisk artilleri bombardérte israelske bosetninger. Mange terroristaksjoner med sabotasje, mord, ran, tyveri og plyndring ble iverksatt fra de egyptiske og jordanske territorier, og med overlegg støttet av disse statene i strid med våpenhvileavtalene. Israel ble gjentatte ganger fordømt av Sikkerhetsrådet for sine begrensede gjengjeldelsesaksjoner (som i virkeligheten var selvforsvarshandlinger utformet for å hindre fremtidige terrorhandlinger), mens araberstatene ble beskyttet mot fordømmelser gjennom sovjetisk veto. I henhold til folkeretten holdes stater ansvarlige for terrorhandlinger som utgår fra deres territorium rettet mot andre stater, og staten som invadéres har rett til å bruke makt for å beskytte seg selv mot disse. I tillegg, og i strid med folkeretten, okkupérte Egypt øya Tiran ved innløpet til Akaba-bukten og gjennomførte en marineblokade av Tiran-stredet, og hindret dermed israelsk skipsfart i å nå Eilat, den israelske havnebyen lengst inne i bukten (Egypt hadde allerede tidlig etter Israels opprettelse, stengt Suez-kanalen for skip som skulle til eller kom fra Israel, et annet eklatant brudd på folkeretten). Disse aktivitetene gjorde at Israel gikk sammen med Frankrike og Storbritannia i Sinai-operasjonen (25. oktober til 5. november 1956), der Israel tok Sinai-halvøya, som Israel senere trakk seg ut av, da FN stasjonerte en sikkerhetsstyrke (UNEF) der.

var selvforsvarshandlinger utformet for å hindre fremtidige terrorhandlinger), mens araberstatene ble beskyttet mot fordømmelser gjennom sovjetisk veto. I henhold til folkeretten holdes stater ansvarlige for terrorhandlinger som utgår fra deres territorium rettet mot andre stater, og staten som invadéres har rett til å bruke makt for å beskytte seg selv mot disse. I tillegg, og i strid med folkeretten, okkupérte Egypt øya Tiran ved innløpet til Akaba-bukten og gjennomførte en marineblokade av Tiran-stredet, og hindret dermed israelsk skipsfart i å nå Eilat, den israelske havnebyen lengst inne i bukten (Egypt hadde allerede tidlig etter Israels opprettelse, stengt Suez-kanalen for skip som skulle til eller kom fra Israel, et annet eklatant brudd på folkeretten). Disse aktivitetene gjorde at Israel gikk sammen med Frankrike og Storbritannia i Sinai-operasjonen (25. oktober til 5. november 1956), der Israel tok Sinai-halvøya, som Israel senere trakk seg ut av, da FN stasjonerte en sikkerhetsstyrke (UNEF) der.

2.4 Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338

I 1967 flyttet Egypts president, Gamal Abdel Nasser, syv divisjoner fra den egyptiske hær inn på Sinai-halvøya. På hans befaling fjernet FNs generalsekretær U Thant to dager senere UNEF, akkurat da det var meningen styrken skulle forhindre opptrapping av fiendtlighetene til en krig [11 ]. President Nasser kom ytterligere med erklæringer som ikke levnet noen tvil om hans forestående intensjoner om å starte krig mot Israel. Israels diplomatiske anstrengelser for å stanse aggresjonen og å fjerne trusselen mot sin eksistens mislyktes. I folkeretten forventes det ikke at noen stat skal sitte uvirksom og vente til bombene virkelig slippes over ens territorium. Den staten som engasjérer seg i aggressive aktiviteter og uttalelser, er selv å betrakte som den som har startet et aggressivt angrep i strid med folkeretten. Etter uker med mobilisering som lammet den israelske økonomien, ble Israel til slutt tvunget til å gå til aksjon i et foregripende selvforsvar og den 5. juni 1967 slo Israel til mot det egyptiske flyvåpen og ødela dets fly på bakken. Fullstendig uprovosert angrep Syria og Jordan samme dag Israel gjennom å åpne ild langs hele våpenhvilelinjen. Støttetropper for det arabiske angrepet ankom også fra Irak, Algerie og Kuwait. Krigen endte med israelsk seier. Sinai-halvøya, Golanhøydene, Gazastripen, Judea og Samaria (også kjent som Vestbredden), og Gamlebyen i Jerusalem, kom under israelsk kontroll.

FNs Sikkerhetsråds resolusjon 242, vedtatt i kjølvannet av Seksdagerskrigen, tok sikte på å opprette retningslinjene for en "fredelig og akseptert løsning" som partene skulle enes om. I overensstemmelse med dette bekreftet den at oppfyllelsen av FN-charterets prinsipper krever etablering av en rettferdig og varig fred i Midtøsten, som skulle inkludére tilbaketrekking av israelske, væpnede styrker [ikke nødvendigvis alle israelske væpnede styrker] fra territorier [ikke nødvendigvis alle territorier] okkupert i 1967, så vel som opphør av alle beskyldninger om eller tilstander av krigerskhet og respekt for og anerkjennelse av suverenitéten, den territoriale integritét og politiske uavhengighet til enhver stat i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler om eller virkelig bruk av makt.

FNs Sikkerhetsråds resolusjon 338 (22.10.1973), som ble vedtatt etter at Egypt

Etter Gaarder-debatten : Hva Amos profeterte

Etter at Jostein Gaarder hadde sin kronikk i Aftenposten skrev Knut Sørsdal et innlegg på BKI's VG-blogg:

http://www.vgb.no/10795/perma/88811

Link til Gaarders kronikk i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/kul_und/article1411216.ece

Avisen Vårt Land publiserte Sørsdals tanker i en artikkel "Hva Gaarder glemte fra profeten Amos."
http://www.bki.net/es/melding0.asp?ID=1459&PgNo=&GID=1459&CID=1

Han fikk et mottinnlegg som ble besvart med artikkelen:
http://www.vgb.no/10795/perma/92085

 

FNs resolusjon 242

22. november 1967

SikkerhetsrådetUttrykker sin vedvarende engstelse for den alvorlige situasjonen i Midtøsten. Fremhever den uakseptable tendens til å erobre nytt land via krig, og behovet for å arbeide mot en rettferdig og varig fred slik at ethvert land i området kan leve i sikkerhet. Fremhever videre at alle medlemsland som har godtatt De forente nasjoners charter, har forpliktet seg til å arbeide i samsvar med artikkel 2 i charteret.1. Bekrefter at oppfyllelsen av charterets prinsipper forlanger etableringen av en rettferdig og varig fred i Midtøsten, som bør inkludere påleggene om de følgende to prinsipper:(i) Tilbaketrekking av israelske militære styrker fra landområder som ble okkupert i den siste konflikten.(ii) Opphør av alle krav eller krigslignende tilstander og respekt for og anerkjennelse av suverenitet, territorial integritet og politisk uavhengighet for alle land i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri for trusler eller krigsangrep.2. Bekrefter videre nødvendigheten av:(a) En garantert frihet for alle til å kunne seile i internasjonalt farvann i området.(b) Å oppnå en rettferdig løsning av flyktningproblemet(c) Å garantere territorial ukrenkelighet og politisk frihet av enhver stat i området, ved måter som bl.a. inkluderer etableringen av demilitariserte soner.3. Anmoder Generalsekretæren (i FN) om å utpeke en egen representant som må begi seg til Midtøsten for å etablere og bibeholde kontakten med angjeldende stater for å fremme forlik og hjelpe til med anstrengelsene for å oppnå en fredelig og akseptert avtale i samsvar med bestemmelsene og prinsippene i denne resolusjonen.4. Anmoder Generalsekretæren om å rapportere til Sikkerhetsrådet om spesialrådgiverens fremdrift i arbeidet så snart som mulig.Kilde: www.un.org/documents/sc/res/1967/scres67.htmFNs

Har de palestinske universitetene på Vestbredden noe fremtid?

Har de palestinske universitetene på Vestbredden noe fremtid?

De palestinske universitetene på Vestbredden ligger som perler på en snor. Dersom man starter i det palestinske polytekniske instituttet i Hebron, trekker en linje over Al Quds universitetet i Jerusalem over BirZeit - universitetet nord for Ramallah ender man opp i Al-Najah i Nablus. Og trekkes linjen lenger, til det arabisk-amerikanske universitetet i Jenin har man vært innom de fleste. På kartet er det ikke langt mellom dem - i luftlinje knappe 10 mil, men de politiske realitetene gjør avstanden uoverkommelig. Den israelske sikkerhetsmuren gjør ferdsel mellom dem vanskelig, for ikke å si umulig. I dagens situasjon står systemet virkelig i stampe. Samtidig må man vel få lov til å spørre: hvorfor så mange universiteter på et så lite område? Svaret er enkelt: Når det knapt finnes et universitet i verden som ikke kan være bekjent av ikke å ha et prosjekt på gang med palestinerne, blir det satt i gang mye og ikke alt er like vellykket.

Historien om det palestinske universitetsnettet kan være historien om en feilslått utdannelsespolitikk. Men man må heller ikke underslå det faktum at mange har hatt nytte av det. At systemet er kommet i gang skyldes etter seksdagers krigen i 1967 - skyldes ikke bare velvilje fra israelerne selv, men også at så mange andre land ville bli med. Norge kom sterkt inn i bildet fra 1994. Norske bistandsmidler skulle være med å sikre systemets vedlikeholdelse. 2 milliarder norske kroner er i årenes løp blitt overført til Vestbredden og har gjort palestinerne til den største enkeltmottaker for norsk bistand. Alt så ut til å gå så bra. Hadde det ikke vært for en ting. Det ble til slutt så alt for mye penger som ikke kom dit de skulle. Og der hvor åtselet er samles ørnene. PLO, Fatah og Hamas har ønsket å få sin del av kaken.

I dag lever palestinerne på Vestbredden av bistandsmidler og av jødehat. Og utdanningspolitikk er god forretning. Innbyggerne har bedre levestandard enn palestinere andre steder i Midt-Østen. De har bedre utdannelsesmuligheter og goder som arabere flest ikke har. Prisen de betaler er ydmykelsen ved å være under israelsk kontroll. Så lenge ikke jødehatet var den dominerende faktor i regionen, og så lenge verdenssamfunnet var villig til å stille penger til disposisjon, kunne systemet fortsette i årevis. Men jødehat har vist seg å være dårlig forretning. Når palestinerne slipper ekstremistiske organisasjoner til i sine utdannings og offentlige institusjonene har ikke jødene noen annen mulighet enn å isolere dem. Nå kveles systemet av seg selv. Nå kan det gå mot en ny intifada der studentene på Vestbredden sammen med sikkerhetsstyrkene blir en hær under Hamas kontroll.

Det er lett å være etterpåklok, og kanskje for lett å finne syndebukker. Særlig når man ser en slik katastrofal utvikling som vi har vært vitne til på Vestbredden. Men spørsmålet presser seg på: Hva står man tilbake med etter noe i overkant av ti års norsk innsats på Vestbredden og 2 milliarder bistandskroner?.

I dag har Israel erkjent at støtten for hjelpe palestinerne på Vestbredden var en feilsatsning. De skulle ikke ha blandet seg inn i arabernes skolesystem, men latt araberne styrt det selv fra andre områder i regionen. Jordan var heller ikke uvillig til å styre utviklingen for universitetsnettet fra 1967. Til tider kunne de andre arabiske universitetene oppleve Vestbredden som en konkurrent. Det var jo hit penger ble sendt, mens ingen brydde seg om palestinerne i andre områder av regionen. Etter flyktningestrømmen i 1967 la Jordan og Libanon restriksjoner på innvandringen, men en styrt integrasjon av palestinere til skoleverket øst for elven bl.a. Amman var de ikke imot. Her burde Norge vært med og tredt støttende til. Når Israel nå skrinlegger alle planer om å hjelpe araberne med å bygge ut Vestbredden vil spørsmålet være om Norge skal gjøre det samme. Det er nok av andre prosjekter å satse på i regionen. Palestinerne selv opplever hele området fra Beirut til Jordans grense mot Irak og sør til Saudi-Arabia som palestinsk land. De har nok av områder å ta av og bor over hele regionen. Et nytt moment har kommet inn i bildet for den nye generasjon studenter. De bruker internett - og i større grad enn andre steder i verden. Når de er trengt sammen i så vanskelig forhold som på Vestbredden, er internett eneste mulighet for kommunikasjon. Moderne teknologi vil gjøre at de ikke er så bundet til Vestbredden som deres foreldre har vært.

Joomla templates by a4joomla